Før gruet jeg meg så innmari til å bli eldre.
Jeg kunne ikke helt skjønne at det ville være godt, på noe vis. Og nå, akkurat i dag, blir jeg faktisk 40år. Det er egentlig bare godt. For selv om jeg skulle ønske jeg var frisk ved inngangen til dette året, så er jeg likevel mere meg nå, enn jeg noengang har vært før.
Jeg er tryggere på ett vis og mere sikker på at de valg jeg tar, er rett for meg og mine.
Og så er jeg jo så heldig med alt jeg har. Både helten og barna våre, huset mitt og hjemmet vårt og alle de folkene rundt. Alt det fine jeg har som overskygger det jeg ikke har.
Akkurat nå, skulle jeg ønske jeg vant såpass mye i Lotto, at jeg kunne tatt med meg de fineste folka til ett sted med varme og mere muligheter til å kose meg med de. Jeg skulle hatt ett fly stående klart og puttet de alle inni.
Flydd de ned til en varm strand, der vi skulle tilbragte dagene på solsenger mens vi nippet til kjølende drikke, tok igjen etterlengtede kaffestunder og leste oss opp på herlige bøker.
Så skulle vi hvilt litt, kledd oss og spist.
Spist og feiret alle oss der sammen.
Etter maten ville jeg reist meg og takket for at jeg har hatt akkurat de. Jeg ville takket for alle de årene som jeg kunne ha ligget alene i ensomhet, men som de, lot meg slippe akkurat det. Takket de som var der på det verste, som aldri forsvant og som alltid gledet seg med i gledene mine.
Jeg ville takket de for omsorgen, besøkene, for sanger, klemmer, og tiden de gav meg.
Tiden de gir meg. Også nå.
For aller mest, i dag. Vil jeg takke dere jeg har, som er der og enda gir meg tid. Selv om jeg ikke har privatfly, eller noe Lotto gevinst.
Takk for at jeg kun, kan være meg,
og at det er nok for å være en for deg.
……………………………………….
#tidenimellom
