Vi var ute, men inne.
To festende ungdom fast i vår egen verden av vennskap. Og så i ett glimt av tilfeldigheter, traff øynene mine hans.
Rundt oss danset livet. Venner, bevegelser, lyder og musikk, alle små men store momenter av uro som kunne tatt fokuset på hverandre bort, men som ikke klarte akkurat det.
For ett øyeblikk ble det helt helt stille, og så
var det bare oss.
Det var der alt skjedde.
Der og den kvelden livet mitt, tok en helt ny vending, når fremtiden min møtte han.
Jeg kjente det fra første blikk, at dette var noe helt spesielt. Som om en ny vei, ble tegnet opp idet mine øyne møtte hans.
Hele livet mitt, hadde jeg savnet en som han.
Jeg kaller han helten vår, når jeg skriver om han. For det er det han er.
Vår helt.
Jeg husker øyene hans da, smilet i de, tryggheten, og jeg ser det nå. Når lillesøster danser, eller tenåringen synger.
Når de to jentene, gjør noe stort eller lite, så ser han de, slik han så meg da. Med fullt fokus, og på tvers av alle forstyrrelser.
Det, er mitt helte punkt nummer en.
En pappa som er der, selv om han jobber borte. Som klarer å oppheve tid og avstand, fordi han er en som alltid ser.
Stødig,
holder han vårt sammen, og oss oppe.
Bare gjennom å være den snille, trygge, sterke, støttende seg han alltid er.
Han viser meg at uansett hva eller hvem dette livet kaster på oss, så vil alt bli bra. For når vi har hverandre har vi det vi trenger.
Da trenger ikke livet gå på skinner, eller være perfekt av noe slag, fordi vi sammen klarer også det.
Så helten,
er min helt av mange grunner.
Men aller mest fordi han nå som da, på den første kvelden i resten av vårt liv sammen,
gjør meg trygg.
Trygg på meg, på det vi har, de vi har og alt vårt sammen.
@tidenimellom
Og når vi har noen, har vi ganske masse
