En gang, var jeg her.
Her, midt i plommen i egget av verden og herlig plassert oppi min egen drøm.
Det er noe av det største jeg har opplevd.
For denne plassen, dette ønske oppfylt ble fra da min evige drøm.
Og Ikke bare fordi det var en drøm å oppleve og være midt oppi.
Men fordi veien etter denne, skulle trenge en sånn plass for dagdrømmer og fri.
Enda husker jeg følelsen av sand mellom tærne med det samme sjøflyet landet.
Barfot luksus blandet med Lukten av lavendel og salt og synet av alt dette hvite, omkranset av ett krystallklart hav.
Det tok helt pusten fra meg, på en sånn god, mektig, klyp meg i armen, pause måte.
For det er noe med det, å sitte på en øy midt uti Indiahavet med knapp dekning men full påkobling på livet, som bare lager en ro inni en. En pust på en måte.
Det er mye som tar pusten fra meg nå.
Mye som ikke er sånn godt.
Men det gode av denne plassen gav meg likevel ett fristed alltid tilgjengelig i meg selv.
Ett sånt drømmested, som lar meg lettere være der jeg er nå. Som bare møter meg i strandkanten når jeg lukker øyene og gjør plass til sånne dype pust som lar meg justere og fokusere.
Jeg lengter dit, drømmer meg bort, tilbake men også frem.
For sånn fri er så viktig.
Sånne dype pust, å bare være, å samle seg.
Å tenke og så fortsette. Uansett hvor, uansett hva.
