Jeg mister fokus.
Her, nå, når jeg ikke burde miste fokus.
Så gjør jeg likevel det.
Tankene mister avstanden i luftlinje sin. Og Istedenfor å bare holde seg der fremme, ved den klare sjøen og de friske toppene, så faller de, ned, til innsjøen nær. Den som er grumsete og tar oversikten bort fra alt som teller.
Jeg forsøker å riste tankene bort, slik jeg ville ristet hånden i det grumsete vannet, men verken hånden eller tankene synes.
Likevel går jeg uti.
For jeg vet at Noe grums må man gå uti, så man kan se at det bare handlet om å plukke vekk litt rusk og så ble sikten bedre.
Men Noe forbli bare grums.
Folk, ord, handlinger og en utenforhet, grumser til tankene mine, og sprer en følelse av å ikke være god nok, rundt i kroppen.
Ikke god nok.
Jeg vet jeg Er god nok, men likevel vet jeg det ikke, av og til. For Det er akkurat som Med hånden, jeg mister oversikten over meg og tankene grumser til sikten min.
Jeg forsøker å riste meg løs, men kroppen lystrer ikke. Den ligger bare helt stille, fanget i sitt eget spinn. Fanget i å ha gjort for mye.
Den ulmer som ett brannsår og pulsere som ett blå merke, hele tiden og den hjelper meg ikke.
Det hjelper meg ikke å kjenne etter.
Så jeg trekker pusten. Stille, rolig.
3, 3, 3
Inn
hold
og ut.
Bare meg og pusten.
Den løfter meg opp av det uklare vannet og bærer meg opp over lyng og tre topper og sikten blir bedre.
Klarere, og så helt klar.
Jeg fortsetter å puste mens jeg får selskap på toppen og lette, fine skikkelser av samhold danser over netthinnen min.
Latter, smil og felleskap spilles igjen og igjen.
De minner meg på hva jeg er en del av.
Hva som teller.
Hvem jeg har..
