Jeg har gjort noe dumt.
Noe sånn skikkelig, skikkelig dumt. Og egentlig så burde jeg aldri gjort dette, fordi alle rådet meg til å ikke gjøre det jeg gjorde.
Men likevel så trodde jeg, at disse som skal gi meg tid og hjelp her, ville se og skjønne litt. Jeg trodde at oppi alt dette hjelpetrengende hele, så ville det være plass til min stemme med mitt håp.
Det,
var det ikke.
Det er ikke rom for si eller ville bli bedre uten å måtte miste mer enn det som klokt er.
Fordi det er alltid noe å kutte, selv om man kutter alt som er.
Og dumme meg,
jeg sa mitt ønske, til de.
Jeg sa at jeg ønsket å klare mere selv.
Jeg sa alt det jeg skrev om sist,
når jeg sa at dette uvisse, krever så mye at jeg helst vil slippe alt. Så de lyttet. Forsto, men ikke. Og så kuttet de.
Der de kan, og på det vi har brukt år, på å finne ut at ikke bør kuttes.
Der kuttet de først.
Bare for å se, prøve ut, og teste litt.
Litt kutt av mitt allerede så lite liv.
Og dumme meg, som håpet de ville skjønne. Som fremdeles tror på at noen ser meg, når ingen gjør det likevel.
Jeg føler at det ikke er plass til meg her.
Jeg føler at livet mitt ikke rommer meg.
Og at dette livet, er blitt alt annet enn noe del av meg.
Fordi jeg er bare en som
krever,
som koster,
som må tigge om tid til å klare meg selv.
Jeg blir borte i alt dette trengende.
Og det kveler meg.
Det spiser meg liksom bare opp og sluker meg hel. Før det knekker av biter av den meg jeg var, som blir borte for evig.
Og alt jeg vil er bare å skrike høyt.
Skrike ut og hyle, så alt forsvinner og bare jeg er igjen.
Men hva da?
Hva når jeg ikke klarer meg selv,
men trenger de som ikke ser meg.
Når jeg ikke lengre er meg, men bare er redusert til en kostnad og hvis jeg bare koster minst, krever jeg rett.
Hvor blir jeg av da, oppi dette?
Heidi
#tidenimellom
