Alle gjør feil,
av og til.
Vi sier noe dumt, eller velger litt rart. Vi går ut alt for hardt, eller glemmer å lytte, eller se eller sjekke opp nok. Men vi gjør feil fordi vi er mennesker, og ingen av oss er feilfrie.
Men hvorfor er det så vanskelig å innrømme??
Hvorfor kan vi ikke bare si det, eller eie det vi sa eller gjorde, og stå for det som ble?
Vi vet jo at noe fort blir litt større enn det vi hadde trodd, eller tenkt. Men ting forsvinner ikke alltid, fordi vi ser en annen vei.
Og det er ingen svakhet å si du tar feil!!
Det svake,
er å tro at du sitter på retten til å ha rett.
Og så glemme å lytte, eller se, eller møte andre, som om de ikke har noen stemme i møte med deg. Så de får ikke si ifra, eller vise sin side, eller bare heve en stemme imot. Fordi du har så nok med å formidle din «rette» mening, (uansett hvor gal det er), at du ikke anerkjenner at det faktisk finnes flere. Selv når du kjente, at det såret noen.
Og hvis den andre likevel sier litt, bare later du som om ikke noe er gjort, eller sagt, eller har skjedd. Eller du angriper den som sier deg imot, med harde ord. Eller skjuler, «glemmer», truer med å gi deg, slutte, gå, si opp, eller gjøre enda verre ting. Fordi det selvsagt er lettere å dytte alt over på den andre, enn å måtte gå litt kritisk i seg selv.
Men er det ikke det vi må, i møte med andre? Bør vi ikke tåle å høre litt av det vi gir ut selv??
For tenk om feilen lå hos deg.
Tenk om du manglet innsikt akkurat da. Eller at du hadde ett så ensidig fokus som var farget etter følelser, person, eller rykter uten rot, så alt du faktisk kjente på, det stemte ikke. Du bare trodde det.
Fordi du ikke evnet å se lengre enn deg selv.
Men feil gjør vi alle,
og konsekvensene av de du gjorde,
er det du som må bære..
@Tidenimellom
