En gang, var jeg her.
Her på toppen av min egen bucket liste og herlig plassert som en plomme i egget kalt verden.
Det er noe av det største jeg har opplevd. En drøm gjort sann. Og ikke bare fordi denne plassen var alt jeg hadde trodde og ønsket, men fordi veien etterpå, skulle trenge akkurat denne reisen.
Jeg husker enda den følelsen av sand mellom tærne med det samme sjøflyet landet. Varmen, solen og den helt klare sjøen som møtte oss der.
Jeg husker dagene med bare tær, lette klær og ett hav som akkurat kjølte deg nok.
Og den lukten, den av lavendel, salt og solkrem som blandet seg med ett makeløs syn av palmer og alt dette hvite, omkranset av ett krystallklart Indiahav.
Det tok helt pusten fra meg.
På en sånn god, mektig, klyp meg i armen, aktig måte.
Og det er noe med det, å sitte på en øy midt uti havet, med en knapp dekning ut til andre men en full påkobling på livet, som bare lager en ro inni en. En pust på en måte.
Det er mye som tar pusten fra meg nå.
Mye som ikke er sånn godt.
Men det gode av denne plassen gav meg likevel ett fristed alltid tilgjengelig i meg selv.
En drømmeplass som bare møter meg i strandkanten, idet jeg lukker øyene. Som drar meg med og tilbake, til lukter og lyder, til de sanselige tingene bare denne plassen gav. Og innimellom alt dette vakre, finner også den dype pusten, roligere puls og roen sin plass.
Som om drømmen lar meg justere og fokusere meg selv her.
Og det elsker jeg med sånne dagdrømme minner. Den virkningen de har i lange evigheter etterpå.
For hva er vel bedre enn en dæsj med litt palmesus over dagens kaffe i gråværet.
