Ahhh, så sitter jeg her igjen, akkurat her.
Her jeg ikke har sittet noe denne uken, og nettopp derfor bare nyter at jeg gjør akkurat det, akkurat nå.
Lysene blafrer forsiktig i det lille trekket ett pust kan gi, og skyggene blander seg med den lette røyken fra nypresset kaffe. Sammen danser de tango over sidene i boken jeg egentlig skulle lese i. Men dansen trollbinder meg og drar meg heller med hit, hit til lysningen av en ny dag. Hit til historien om nuet og der alt annet forsvinner.
Lysene blafrer og stiger med ett som om de trer frem i en solo som dytter alt annet til side. De lar Skyggene danser bortover veggen og både jeg og kaffen holder ett lite takts stillhet i beundring.
Så stiger kaffen frem, og overtar en hovedrolle over noen takter av noen øyeblikk. Den briljere i sin egen solo av lukter. Lukter som fyller Meg slik bare kaffe kan en stille morgen som denne.
Så blander de seg samstemt inn i hverandre igjen. De bytter på hvem som er fremst, men Det er som om Kjemien mellom de to vekker noe varmt og magisk inni meg.
Som om de kommer med varsel om en ny dag, en ny tid, og selv om vi kanskje aldri vet hva dagen bringer så er det som om de viser meg at ingenting er smått, ingenting er lite i det store hele, hvis jeg bare stopper akkurat her og ser det.
