Så er den her igjen
Hverdagen, rutinen og stillheten.
Jeg elsker feire. God tid med mine, er det beste som jeg vet, og jeg lengter alltid mot sånne tider. Men så kommer de og viser frem at ferie, også er alt det der andre.
Det er alle hjemme, hele tiden. Rutiner som flyter ut. Alt man skal og må, bør gjøres. Og oppå alt, krangler to trøtte unger, mannen maser. Gaver skal kjøpes, og pakkes, og sendes og leveres. Også rot. Rot overalt, og hele tiden. Alt, bare gjør noe med formen. Sånn at den sakte men sikkert, spiser opp litt av det lille, som jeg hadde. Og så, en gang imellom den ene og den andre mellomdagen, så går ikke noe lengre. Litt oppe, blir til helt nede. Og dager med, blir byttet mot helt alene.
Fordi med, ikke lengre er mulig.
Det er tungt. Livet, forgår rett der på utsiden av døren min, og jeg hører det. Hører de le og krangle, snakke og dele videre. Også ligger jeg bare der. Pakket inn i ett lag av smerte, og gallende inntrykk, og bare tåler denne verden dempet og mørk.
Det er ikke rettferdig. Jeg burde fått mere.
Altfor mange år, faller bort til dette. Og det er for lite tid. Tiden med jentene mine føles så knapp, at jeg såvidt rekker noe i den.
Og når ble det rett at dette, skal være mitt liv.
Dette kan ikke være alt jeg skal få!
Samtidig,
er jeg takknemlig her jeg sitter nå.
Fordi jeg har fått mere tid. Selv om det er lite.
Og jeg må kjempe for hver eneste mulighet. Så har jeg tatt den. Selv om det har kostet alt jeg har, og varer langt fra lenge. Så har det,
gitt meg så mye mer enn jeg fikk før.
Og alle disse stundene jeg har krabbet meg opp til. De jeg har holdt meg fast i, for å holde meg der. De gav meg stunder med mine.
Og Tid. Tid til å bare være med, og meg, og mamma og kone.
Og det er alt jeg ønsker, for dette nye året.
Mere tid.
Til de, og til dette
Til sånne små, rike øyeblikk, lånt ifra en knapp hverdag. Der jeg bare kan få være med, når jeg er.
Heidi @tidenimellom
