Akkurat nå, kjenner jeg bare meg.
Hvis jeg ligger her, sånn, helt helt stille,
mens jeg kjenner etter, så kjenner jeg meg.
Akkurat nå, inni her, er jeg bare meg.
Bare Heidi, den jeg alltid har vært.
Jeg kan det, Hvis jeg ligger musestille, på en god dag, så kjenner jeg at jeg bare er meg.
Så leer jeg på en finger, og alt er annerledes. Jeg er alt annet, enn meg.
Det er som om noe kjemisk klikket den dagen i 2011 og alt bare gikk amok.
Utmattelsen er konstant, alltid på, aldri av.
Og plutselig er dagen blitt ett sted der jeg beveger meg rundt med 50 kg ekstra hardt influensa herlig krydret med en touch av lungebetennelse.
Ekstra lodd har hektet seg fast på alle deler av kroppen mine mens de samlet og kontinuerlig bare drar meg ned til grunnen. Drar meg ned mens jeg prøver alt jeg kan å bare holde meg oppe, litt til.
Litt til i Hver dag, hver time, hvert minutt.
Det kjennes ut som jeg drukner, og bare kjemper for å få luft nok. Alt inni meg, alt utenpå skriker, dunker, pulserer og verker og jeg gjør alt jeg kan for å bare puste. Puste og pumpe ut nok til alle celler og deler av meg, men noe jobber imot hvert pust. Som om jeg skal pines til døde midt på land.
Bevegelser jeg alltid bare har gjort, har blitt forvandlet til milepæler jeg må planlegge og vurdere.
Som om jeg er midt under den siste fjelltoppen, med alt dette andre i sekken, og så tenner en røyk mens melkesyren sprenger.
Det er jo bare å løfte armen, bare å snakke, bare å være, men Ingenting er bare lengre. Kroppen lytter ikke, gjør ikke som jeg vil, og bare svikter når jeg vil aller mest.
Som om automatikken i meg, det naturlige i det enkle som er vanlig, ikke lengre er naturlig eller vanlig, men nye mål jeg må forsere og erobre hver dag.
For automatikken er borte. Gå, stå, snakke, være, utførelsen av alt er som visket ut av minnet og når jeg er, og prøver koster det mere enn noengang før. Fordi jeg ikke vet hvordan lengre.
Det er som om vi har mistet kontakten denne kroppen og jeg.
Det er ingen logikk i denne kroppen her, jeg vil bare ut, tilbake der jeg kan røre meg fritt og være meg.
Også er jeg bare her, hver dag, hvert minutt.
Heidi ??
