Jeg blir litt irritert altså.
Jeg prøver så godt jeg kan og ikke bli det,
men jeg klarer liksom ikke dy meg.
Jeg må bare frese litt, hver gang.
For hva, jo;
Hver gang jeg skal ta bilder,
så må de barna gjøre noen super sære grimaser.
Og uansett hvordan Jeg forklarer opp i mente at jeg setter pris på bildene og at de er mine minner og om fotobøker og historien vår og videre og videre.
Så klarer de bare ikke å la det være.
De bare må se litt ekstra rare ut.
Og så, når jeg selv skal være med på bilde da,
noe jeg rett og slett ikke mindre enn hater, så gjør jeg det samme. ?
Jeg klarer ikke være sukkersøt, eller smile fint eller bare dra frem super selfien i meg.
For jeg synes det er så ubehagelig at ansiktet mitt bare av ren naturlig refleks lager noe rart.
Så mens jeg møter meg selv her i døra da, så hilser jeg og tenker litt at;
Man skjønner kanskje ikke helt hvor sær man er, før man får ett barn helt lik en selv.
