Jeg vet at jeg blir frisk.
Noe annet er helt uaktuelt. Og håpet om det,
har jeg alltid med meg.
Lenge, håpet jeg på i morgen.
Jeg ble plutselig syk en dag, og har alltid tenkt at jeg skulle bli frisk, like fort. Så hver kveld, la jeg meg i håpet, også våknet jeg til nederlag.
Det knuste meg nesten.
Å møte sorgen, hver eneste morgen. Det fanget meg
inn i en helt utilstrekkelig virkelighet. Og alle mulighetene jeg kunne hatt, ble slukt av alt jeg, hadde mistet.
For det er noe med håp.
Hvor vondt det er å bære på, noe så godt som håp,
når det holdes så uoppnåelig nært.
Likevel sier alle; At du alltid skal håpe. For om du ikke håper, hva har du igjen da?
Også vet ikke de, at håpet er alt du holder i. At du holder det så hardt, så nært, at det nesten er blitt alt du holder fast i. Fordi alle dine, «i dag», blir ofret for ett, kanksje «i morgen».
Men det er ikke lett, dette med håp.
Jeg tror ikke noen gir opp håpet lett.
For det er lettere å leve i håpet, enn å måtte lande her.
Jeg valgte ikke dette. Jeg vil ha tilbake, alt det jeg hadde.
Men jeg jo ikke bare leve, for det heller. Selv om håpets pendel, kanskje alltid vil svinge her hos meg. Så skylder jeg også meg selv, å være den beste meg jeg kan være, her jeg er.
Og jeg tror mange finner den roen de trenger, når de klarer å forsone seg med, sånn det ble.
Jeg tror ofte det, kan være en viktig grunnmur, til å bygge seg mere muligheter. Fordi du da klarer å se de.
For i den forsonelsen, så får ikke sykdommen lov å være alt, men kun ett lite hensyn i det du lager livet til.
Og det betyr ikke, at alt håp er ute.
Man bare, at du vil la deg selv
få leve i livet.
