Tenk hvor mye det betyr at man ikke står helt alene her i verden.
At man blir sett, av en eller flere.
En som bare er der, som man kan spørre, snakke med, le eller gråte til.
Så mye lettere alt blir da.
Det trenger vi alle.
Det bor i oss, det behovet om å telle, for noen.
Likevel tror jeg at når det butter, i motgang, så betyr det litt ekstra mye at noen ser oss.
Som om det innehar evnen til å gjøre veien, man går på, ikke like alene på en måte.
For motgang, sykdom er litt alene, selv om man kanskje aldri er akkurat det.
Selv om man kan møte andre i gjenkjennelse, og åpenhet.
Så er man alikevel også helt Alene.
For i din prøvelse, er det bare deg.
Ingen kan ta bort det du må takle, legge det på sine egne skuldre eller gå din vei.
Din vei er bare din vei, og håpløs eller ikke, så må du gå den.
Så da går du der da, alene, i din egen grøftekant. Nedsunket og lei, mens du plukker opp regntung søppel så fort du bare kan. Fort, så det ikke skal vokse deg over hodet, og ganske samtidig som du håper at det snart skal begynne å regne noe annet. Som kjøttboller eller is eller sånn.
Og så, helt plutselig kommer det en med grønn is med sjokoladebiter , og selv om du enda er i grøftekanten, så blir det straks litt lettere å stå der, å gå der. Og ikke på grunn av isen, selv om den er god, og en sikker favoritt.
Men fordi noen tenkte på deg.
Noen så akkurat deg
Og det er så mye bedre enn noe som helst annet som kunne regnet.
For grøftene blir liksom litt grunnere når man kjenner det.
At noen ser deg. At du ikke er bare alene.
Egentlig tror jeg vi undervurderer litt den påvirkningskraften vi har på andre.
For hvordan du, møter en annen, bestemmer den relasjonen dere får.
Så hva vil du gi videre til den andre?
Jeg tror vi må være bevisste på kraften av det der litt.
Litt, «Jeg ser deg» uansett hvor vi møtes.
The best thing to hold onto in life is each other. – Audrey Hepburn
