Rare Instagram..

Instagram er rart.

Alt dette fuzzet rundt en app. Og fullt av folk som deler ut biter av seg, daglig.

Det kan være litt rart, om du ikke ser hva det er for mange. Og mye er sånn i livet, helt uforståelig, hvis du ikke er villig til å gi det en sjanse.

En dag, i 2011 ble jeg syk.

Og der alt i meg stoppet, startet dette marerittet kalt ME.

Jeg kjempet

lenge og helt til jeg nesten mistet alt.

Og så, ble det bare mørkt.

Alt glapp. Mulighetene mine, heltens jobb, min jobb, venner, familie, all tid i hver dag glapp.

Alt ble bare visket ut av dagene, og dette andre, rommet plutselig alt vårt, hver dag.

Sånn er det, når en i familien blir syk, så går ikke livet bare videre for de andre.

Alt stopper litt opp.

Heldigvis hadde vi noen som ble her da, og har blitt de viktigste folka vi har. Fordi alt må gå videre på ett vis. Noen ganger trenger man bare hjelp til å se hvordan.

Lenge, bare lå jeg, i mørket, uten muligheter til å delta i mitt eget liv. Og jeg levde, men var likevel helt utenfor eksistens for nesten alle.

Jeg skal aldri tilbake dit!!

Derfor må jeg være klok. For jeg lever enda mest her hvor jeg må veie hver kraft i krefter brukt. Men likevel ligger ett hav i mellom der jeg var, til her jeg er.

Fra ingen tid, til litt, er ett liv.

Og fra ingen stemme, til å snakke her, med deg, gir meg ett innhold i all stillheten.

Det gir meg en plass å være og ett sted å delta, på lik linje som nesten alle andre.

Fordi her er jeg bare meg. Meg, med muligheten til å være en del av noe igjen.

Og det er så godt.

Denne plassen har liksom gitt meg det felleskap jeg mistet, tilbake, i en ny, og tilpasset versjon.

Som ett eget liv i ett begrenset ett.

Så hva gjør det vel da, at ikke alle ser det,

når jeg kan synes igjen.

Når min stemme høres, etter alle årene stille. Når vi alle har ulike seiere, og dette er min.

Vi kan alle kan lese, like, dele, se, overse, dømme, tolke, eller snakke om,

hvis