Så bare faller du.
Du, og hele deg
Helt Sammen.
Og alt som engang var ett høyreist byggverk i lett motvind, er ikke engang oppreist.
Nå bare er du der, famlende, fomlende, midt i ruinene av deg selv. Uten evnen til å klarer å forstå hvordan du kan sette alt og hele deg sammen igjen, noen gang.
Hver bit som møysommelig skal og egentlig bør plasseres tilbake i samme spor,
bare passer ikke inn lenger.
Noen ganger, blir det aldri det samme igjen, aldri likt som det det var.
Ingenting vil passe slik det en gang gjorde.
Og likevel og på ett vis, klarer du å samle alt i ett vaklende hele.
Ett hele som må til for at du skal være oppreist nok til å møte alt annet utenfor dine egne ruiner.
Og sannheten er, at der.
Der innsiden din kjennes ut som helt nær kollaps,
der utsiden kun utgjør ett hele av ett skall som skjuler at deg selv er raknet og gruslagt.
Akkurat der, er du aller sterkest når du våger.
Akkurat der, i det svakeste deg, er du den sterkeste deg jeg vet.
