Så bare stopper alt helt opp
Og det fine, og milde som kom med sommerens lettere tider, bare dyttes til side for noe vondt, og verre. Også viker alt for dette.
Dette tunge.
Det som varer og er, og gjør dagene mine slørete og små, og såre og vonde.
Det som krever alt jeg har for å komme igjennom, for å ikke miste meg selv helt her.
Men jeg sliter.
Dette sliter på hver eneste del av meg.
For selv om jeg egentlig, er vant til å ligge mørket. Så er dette fallende mørket, verre enn det vanlige. Det drar meg ned og under vann, og der bare blir jeg. På bunnen av mitt eget dyp, der minuttene varer evig, og det vonde aldri tar slutt. Og jeg får ikke luft nok, eller liv nok, eller nok av noe. Jeg er bare tom og trist, og lei av alt dette syke. For sånne tider spiser på håpet mitt. De gnager på troen om alt engang skal bli bedre. Og jeg trodde det var min tur nå. Egentlig, var jeg nesten helt sikker på at det endelig var min tur.
Men nå, virker alt bare helt umulig igjen. Som om min tur aldri helt vil komme. Fordi jeg aldri får mer enn bare «litt liv», i livet mitt.
Litt for lite liv!!
Og det er tungt.
Det er tungt å holde ut, når hver dag er for vond å være i. Og det er tungt å være her igjen, når det endelig var litt lettere å være.
Også er det alt jeg kan gjøre akkurat nå.
Jeg kan bare være.
Bare holde hodet over vann, til alt blir litt bedre.
For det vil snu!!
Det gjør jo alltid det. Og da, da lover jeg å lytte mere, eller høre bedre etter når kroppen sier noe. (Hvertfall før den sier det altfor høyt..)
