Det er nesten som om øyene snakker til meg.
Som om hvert eneste, blanke gjenskinn forteller en historie.
En historie om henne, om oss, og livet.
Og så gjør de også akkurat det.
De glitrer og drar meg tilbake. Forteller meg om første gang jeg så henne.
Kjærligheten som slo meg helt i bakken og som bare vokser og fortsetter å vokse, hver eneste dag siden da.
Forteller meg om de første ordene.
De som kom tidlig og fort. De som lar meg le av minne over den bitte lille jenta som svarte i klare setninger til de som forventet babling.
Om hvordan hun aldri ville sove,
Men alltid var blid.
Hvordan hun elsket kjoler men hatet rosa.
Hvordan hun alltid pratet på innpust og sang på utpust.
Og om hvordan akkurat hun, har fylt og farget dette livet vårt med seg selv, akkurat slik hun er. Akkurat slik hun har gjort.
Det blanke gjenskinnet av minner ligger tullet inn i en undertone farget av ett varm og vakker hjerte. Hennes hjerte.
Og selv om barndom er blitt ungdom.
At lyder og undring er blitt samtaler om livet og opp og ned. Så vil alltid disse øyene bære akkurat det for meg..
En blank gjenskinn av Livet vårt. Fra starten til Her og nå..
God klem fra meg , Heidi
