En dag i 1900 og ett eller annet var jeg og min storesøster på fisketur.
Vi var ikke så store da, ca 10 og 12 og vi gikk bare ned en bakke fra hytta vi leide i Brevik.
Hytta lå på en egen liten holme og til den fulgte en båt med motor til.
Motoren gikk omtrent like fort som jeg på den tiden svømte. Jeg var omtrent ti og ganske god på svømming, men alt er relativt om man sammenlignes med en motor liksom.
Vi gikk ned, oppi båten og min søster, som alltid kunne alt litt bedre enn meg, måtte selvsagt starte.
Det stoppet etter første kastet.
For kroken hang veldig godt fast i noe, og istedenfor å snu seg etter hylet, bare røkket hun til, og så snudde seg, trolig for å understreke at hun tross alt kunne alt det hakket bedre enn meg.
Det var da hun så alt blodet som rant mellom fingrene som jeg holdt over øyet mitt.
Og det er ett ganske så Heldigvis at hun ikke fikk øye mitt på kroken da, for så nært å være ett øye i manko er det nærmeste jeg har kommet. Men det var jommen nært lell.
Og som dun fast om meg, har jeg siden da hatt ett arr etter tre kroker en cm fra øye.
Båten gikk som sagt ikke fort, men du kan sikkert tenke deg, den ikke akkurat gikk fortere fylt med ett følge på; en hysterisk mor, en blodig mellomsøster, en vettskremt storesøster, en bittelillesøster, en bonussøster og far i spissen. Far Tviholdende på styrespaken mens ordene «dette går bra, dette går bra, dette går bra» gjentok seg helt til vi nådde land i kveldinga eller noe.
Flere dritten i midten historier følger
