Barna mine

Jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake.

Tilbake til da jeg sto foran disse jentene og hastet med å ta bildet før øyeblikket svant.

Jeg lukker øynene og husker de sto der. Mine to Fine jenter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Storesøster så omsorgsfull og snill mot lillesøster som er fylt av stolthet over tid med helten sin. Både mamma og pappa ble henvist til sidelinjen mens de to satt på første rad i en park full av muligheter..

Jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden frem for å se hvordan det utspilte seg. Hvordan dette livet ble for de. Om det satte litt spor eller dype spor.

Jeg skulle ønske jeg kunne være mere akkurat her jeg er nå. 

Ha litt mere tid, leve litt lettere enn nå. For de, med de.. 

Min største frykt som syk mamma er at dette skal merke de for livet.

Ikke på en sånn god måte, at livet får perspektiv, man lærer å se muligheter, lærer å se hva man kan få til, og hvor viktig de gode menneske man har i livet virkelig er. 

Nei, merke de på en sånn vondt måte. Merke de med savn, sorg og ensomhet.

Hva vil mangelen av meg utgjøre for de?

Noen ganger har verden vært så urettferdig at de gir litt opp, de kommer seg hjem, kryper oppi sengen min og hulker.. Disse to. Denne gråten. Det sårer meg så at jeg ikke var der med de. Ikke bare i utfordringen, men i gleden også.. å få ta del i det. 

Og det er min største frykt, at det skal være stort og tungt å takle.
 

At de for alltid skal forbli de pårørende barna, som alltid sto der uten mamma, som aldri fikk fri fra sykdom, som ikke hadde ett fristed, som alltid måtte hjelpe, alltid måtte takle verden uten meg, uansett hvor urettferdig den er. 

Når tid er det eneste jeg har, er det god nok?

Holder det at jeg alltid kan lytte, alltid se de, alltid være her.. 

Er bare jeg, nok, til å være en god nok mamma..

For ett par år siden, så var jeg og den minste på hotell.

Bare oss to, en overnatting, god hotellseng og Netflix.

Hele dagen og kvelden pirket hun borti meg og sa.

“Tenk dette a mamma.. oss to, her.. tenk så heldig vi er.”

Jeg prøver hver dag å overbevise meg selv,

At Jeg er nok 

At Jeg gir nok.

For  tenk det, vi har hverandre.. .
Og de to er mere enn jeg noengang kunne drømt om…