Egentlig,
skulle jeg ønske alle likte meg..
Eller hvertfall, at jeg bare visste om de gjør det eller ikke. Så slapp jeg å gå rundt her å lure.
For det gjør jeg.
Egentlig, går jeg rundt både her og der i verden, og føler mye på det motsatte. Også blir jeg usikker på om det jeg gjør, eller gir er nok, eller noe i det hele tatt. For jeg føler meg ikke akkurat god nok, eller bra nok, eller fin nok.
Og er jeg egentlig nok for noen, når jeg ikke er det for meg selv??
Så jeg prøver å bli tryggere på meg selv, og det jeg sier, eller skriver, eller gjør. Fordi jeg vet at mye ligger der.
Men så kommer denne snikende følelsen av utilstrekkelighet da. Litt sånn sakte forsiktig først, før den bare tar over, og fyller meg opp.
Og egentlig, er det så teit.
For jeg burde jo vite nå, at jeg ikke er mindre enn noen, og nok akkurat slik jeg er.
Også vet jeg, at jeg alltid gir og gjør mitt beste. Og det må bare være nok.
Fordi det er jo alt jeg har!!
Men kanskje er det også akkurat der jeg må starte jobben. Eller som @bareskyerbevegertankene sier;
«En dag bestemte jeg meg for å bli glad i meg selv, og det er kanskje sånn man redder verden. Ett menneske av gangen»
@tidenimellom
