Helt med, der ute

Når jeg er med, der ute,
vil jeg aller helst bare være det.
Bare være sånn helt med og bare være meg, uten å vise frem eller fokusere på alt dette andre, syke.
Så tar jeg mine forhåndsregler, jobber hardt for å få litt til. Og jeg vet jeg går på lånt tid, som jeg selv må betale tilbake. Men jeg gjør også alt jeg kan, for å klare meg lengst mulig med, der jeg er.
Og det,
å få dette lille av mitt,
det gir meg ett klart mål, jeg må holde fremst;
Når jeg er med, er jeg bare det.
Koste hva det koste vil.
Kreve hva det måtte.
Men, før og etter, bekymringer, tanker og tvil, har ingen plass i mitt, midt oppi.
??
Men det krever også hjelp og jobb.
For jeg har forberedt meg så godt og gjort alt jeg kan, få å nå dette målet med å bare være med.
Så fokuset, er alt jeg har. Fokuset på å være alt jeg kan, før kostnaden innhenter meg.
Og den hjelpen som holder meg oppe der, den som lar meg sitte litt og bare være meg en liten stund. Den hjelpen gjør meg ikke frisk, eller bedre. Den tar ikke bort noe, eller gir meg ett plutselig frikort til å klare dette nå. Den kommer ikke engang med en garanti eller visshet på tid.
Den bare lar meg leve litt, akkurat her.
Bare lar meg dysse ned alt dette andre tunge, og gir meg ett glimt av helt vanlig liv og det å leve, litt.
Hvis, jeg holder tunga rett i munn.
Hvis jeg fokuserer, på det jeg får, på det å være, på akkurat nå. Akkurat her.
??
For etterpå kommer alltid fort nok..