Hver dag, starter han dagen
med å gi meg ett sånt varmt, og kjærlig kyss.
Også hjelper han meg opp
så jeg sitter litt på sengen, og bare er
Og helt i stillhet, sitter han med meg litt
akkurat her
For han vet at jeg må fokusere
mens jeg mindfullt puster tanker
eller sårt og smerter bort og vekk.
Men han bare sitter der, sånn støttende og nært.
Han viker ikke på en flekk.
Så hjelper han meg på
med sånne myke og lette
eller «ikke for krevende» klær.
Han ordner håret mitt
og flytter på og fikser til
så alt blir slik jeg trenger å ha det her.
Deretter hjelper han meg videre
opp på beina, bare litt
fordi det å stå på to
det er det daglige, store målet mitt.
På gode dager
hjelper han meg videre ut i stuen
sånn at jeg kan være litt med han
i det rommet som han er.
Og så lager han mat som jeg kan spise
eller drikke
eller mates etter formen da og der
Han demper også dagslys
eller lyder
så jeg kan sitte der, og bare nyte litt
For hver eneste dag lager han stunder
som lar meg kjenne hva jeg har i livet mitt
Så hjelper han meg inn i mørket
tilbake til den håpløse sengen
så jeg kan hvile til jentene kommer hjem
For etter noen timers hvile
Gjentar vi hele det lille kvarteret igjen..
Hver eneste dag
står denne mannen min på.
Uten å stoppe
eller gi seg
eller ta noe av det hele ut på meg
Fordi sånn rammer sykdom
når det skjer i en familie.
Det er ikke bare den syke
som blir en smertefull del av det.
Det går ut over alle
både barn, og mann
eller den og de du har valgt å bo sammen med.
Og den «tildelte hjelpen» som du kanskje får
de er en latterlig liten del
av det disse bidrar i dagene dine med
Så,
det er ikke uten grunn, jeg kaller mannen
HELTEN MIN
For hver eneste dag
ofrer han en god brøk, av dagen sin.
Klem Heidi
…………………….♥……………….
#tidenimellom
#bytidenimellom #pårørende
#kronisksykdom rammer #helefamilien
