Det vanskeligste jeg vet,
er å ta imot hjelp. Og da tenker jeg ikke på sånn hjelp, som hjelper deg om du spør. ( Selv om jeg synes det er vanskelig også.. ) Men hjelp som du blir tildelt.
Sånn hjelp som du må tigge om, og kjempe for. Og som hvis du får, bare er der hver dag, og hver uke, og hver eneste måned av hele livet ditt. Fordi du ikke klarer livet uten.
Og noe hjelp er helt fantastisk.
Noen mennesker, bare kommer inn og gir deg mere liv i livet, og så lar de deg leve lettere, når du trenger hjelp til sånt.
Og sånne, utgjør en stor, god forskjell i livet når du trenger det. Men ikke all hjelp er sånn. Noen skal hjelpe, men vil ikke hjelpe. Og kanskje en dag, skal jeg fortelle mer om det.
Men ikke nå. Ikke mens jeg enda er avhengig av goodwill for å få dette. Ikke mens jeg enda er avhengig av å få dette, for å klare meg.
For det er der jeg er.
Jeg klarer meg ikke uten hjelp.
Jeg klarer ikke alltid å forflytte meg, eller snakke, eller spise eller kle på meg selv. Jeg trenger hjelp til å dusje, eller drikke eller av og til, til å bare være.
Og det må være flaut å lese, fordi det er flaut å si. For jeg hater akkurat det. Jeg hater at jeg er blitt en som ikke klarer dette selv.
Men nettopp derfor er også folk du møter i disse prosessene, så inderlig viktig. Fordi du kjemper nok fra før.
Og det er vanskelig å trenger hjelp her i Norge, selv om vi bor i ett land som er aldri så bra. Så får du ikke alltid hjelp lett, eller fort, eller engang når du trenger det, i de mengdene som du trenger. Og så, om du først får det, må du likevel kjempe for å beholde det. Gang på gang på gang.
Og akkurat nå, er jeg utslitt av denne kampen.
Akkurat nå, har jeg nok med min egen.
Heidi
…………………….♥……………….
#tidenimellom
#bytidenimellom
