I dag er det bare Stillheten som fyller morningen min.
Stillhet og meg.
Jeg liker stillhet,
ME liker stillhet..
Den typen stillhet som bare avbrytes av ett stille sup fra en kaffekopp som løftes og nytes.
Den typen stillhet som gir deg en ro bare stillhet kan.
Og for første gang dette året er det bare oss.
En stund, står verden rundt meg, helt stille..
Jeg lukker øynene,
åpner sansene og fyller meg opp med dette. Dette stille, fantastiske , store.
Jeg kjenner hvor mye jeg trengte akkurat dette, akkurat nå.
En jul ga Helten meg nye hodetelefoner, han gav meg en diamant ring også en gang, men hodetelefonene er kanskje den beste gaven jeg noengang har fått.
For uansett hvor mye støy det er, uansett hvor vonde lydene blir så gir de meg nesten akkurat dette.
Stillhet, ro, dype pust, fokus.
Da er det bare oss to, Heidi og Bose.
Flyktige tanker truer med å erstatte roen, men før de får laget noe klart bilde flyr de forbi.
De lar Tankene mine fly lett videre til de tre.
De tre viktigste, som akkurat nå sikkert er midt i ett rush, ett rush av stemmer, folk og ting som skjer.
Jeg vet de har det bra, så jeg dytter de også lett bort fra tankene. Og igjen er det bare oss.
Heidi og stillheten , oss to.
Lette fottrinn på grusen ute varsler om slutt.
Slutten på stillheten, slutten på bare meg.
Men for første gang dette året var jeg bare meg, helt alene, uten hjelp, uten lyder, uten noe annet enn meg selv og tankene mine..
Virkeligheten slår inn samtidig som sulten skriker i magen.
Og igjen blir jeg påminnet om hvorfor jeg ikke er alene.
Men en liten stund der..
