Hei, sier den idet jeg åpner døren.
For der, der møter den meg aller først.
Sommeren.
Den slår meg litt overende med sin hete hilsen, før den omfavner meg slik bare den kan og så trekker den meg inn i en dag som denne.
Jeg kjenner jeg har savnet den,
den og dens muligheter til noe mere.
For jeg lengter etter mere, alltid og mye.
Jeg lukker øynene, kjenner at jeg blir lett ør av varmen som griper meg og bare holder meg fast her og nå.
Og det er da den sender ut sine varsomme strøk av en lett bris rundt meg, stryker over kinnet, rusker i håret og så svaler den akkurat nok til at klarere tanker vinner frem.
Det kjennes så godt.
Som ett kinn som strykes etter måneder uten.
Som en innpakket kropp som våkner til liv.
Og det er så godt, sånn at jeg bare må juble litt stille i dens møte med meg.
Juble over at tiden endelig er her og akkurat nå, og juble fordi jeg har ventet helt og veldig mye siden i fjor.
Sammen går vi dagen i møte, og mens jeg vandrer videre der, sammen, barbent og lett ut i en sommeråpen hage, så lukker den meg bare dypere inn i dens egen verden.
En sommerverden av blomsterike enger i alle farger, grønnkledde, raslende trær, sommerlige måkeskrik og rødmende bær.
De Deiligste delikatesser og mine ypperste favoritter innen årstid.
En trillende latter bryter gjennom hagen og tankene, den blir raskt etterfulgt av en til, og tostemt legger de seg oppå hverandre i en egen og velkjent klang.
Jeg setter meg ned, midt i og akkurat der og ikke noe annet enn dette fyller denne tiden nå. Sommerlydene iblandet en stemt harmoni av mine egne to midt i noe sammen,
Og jeg tror, akkurat dette, er det beste jeg vet i hele verden. Å bare få være her, midt oppi, helt med og akkurat nå.
