Det verste jeg noengang har gjort,
er å trenge hjelp.
Tildelt hjelp.
At jeg skulle trenge sånn hjelp for å klare meg i alt det livet ble, det er den svakeste tingen med meg. Det som gjør meg mest sårbar, hver eneste dag.
Jeg skulle ønske jeg klarte alt selv.
Eller hvertfall at jeg klarte nok, til at jeg kunne klare det jeg må, for å klare det som trengs.
Men hva når det ikke går?
Hva hvis jeg trenger hjelp og alt bare stopper, om jeg ikke klarer det jeg må klare her?
Jeg har hjelp nå.
Når helten reiser på jobb kommer hjelp inn, hver dag, hele året.
Det er som en evig påminnelse til meg selv, om at ikke noe ble sånn jeg ønsket.
Og det alene er vondt å vite, men det er likevel ikke det verste.
Det verste med å få tildelt hjelp, er at du har det, utdelt på nåde.
Hele tiden og alltid kan noe endres om noen vil endre noe. Som om det henger en konstant og truende kraft over skulderen din som kan stoppe alt, når du minst venter det. Og på ett blunk så ta fra deg alle muligheter til å klare noe.
Du, som en gang bidro og var en i samfunnet, er ingen andre nå, enn ett tall som lever på utdelt nåde.
Det gjør noe med meg.
Denne konstante og nådeløse uvissheten, forminsker meg til noe helt annet enn meg.
Den gjør meg redd, utrygg og liten. Som ett teppe av tyngende trusler, trykker den meg ned mot en avviklingen av meg selv og hva jeg kan.
Konstant.
Og det å leve sånn over tid, over år, det bryter meg ned på måter jeg ikke helt vet hvordan jeg skal kunne klare å bygge opp igjen.
Så,
det verste jeg noengang har gjort, er å trenge hjelp.
Men så er det jo ikke jeg som har gjort dette selv. Noen ganger bare skjer livet, så må du håpe du er en av de heldige som får muligheten til å klare det..
#tidenimellom
