Og så kom den.
Muligheten..
Den muligheten jeg har ventet og ventet på.
Den muligheten, det steget, som åpner for litt større muligheter.
Og selv om jeg visste jeg burde lagre og holde den fast så den varer så lenge den gjør, hvis jeg stryker den med hårene. Selv om jeg burde vært klokere av erfaring, så er jeg ikke det.
Jeg har kjent det hele uken, at nå, nå er muligheten her.
Og jeg orker ikke sove det bort, orker ikke spare det bort, eller bruke det på å smøre brødskiver selv eller gjøre de dagligdagse tingene jeg jo lengter etter, men som bare slukes i hverdagsligheten.
Så Jeg tar den, muligheten.
Griper den slik en perle av en solnedgangen kan gripes, og tar den, til oss, oss tre.
Holder den fast og nært.
For er jeg heldig gir den meg tid nok til at vi kan få denne dagen akkurat slik vi vil..
