Jeg var veldig usikker på om jeg skulle dele innlegget ang inkludering.
Usikker fordi jeg ikke vet hva jeg vil møte med å snakke opp og ut.
Så jeg bare stopper meg selv
Setter en munnkurv på Alt jeg ville si og hadde tenkt. Fordi hva som kan skje, hvis jeg sier det jeg vil si, hva utfallet blir, er såpass uvisst, at jeg heller velger å ikke si noe. Igjen.
Jeg synes det er vanskelig å bo i en liten by, der jeg selv er på utsiden og ganske sikkert er gjenstand for meninger.
Gjenstand, både fordi jeg har en sykdom som alle har meninger om.
Og fordi jeg er tilflytter.
Å det å være tilflytter til en liten by, betyr å stå litt på utsiden, ikke blandt alle, men likevel blandt mange grupper.
Alle har liksom en historie du aldri kan helt bli en del av.
Jeg er voksen, snart 40 år.
Men kan skryte på meg å bli utelukket fra mamma kvelder der jeg selv burde hatt like mye tilstedeværelse som alle andre der. Jeg bare nådde ikke helt opp til den inkluderingen.
Er jeg riktig så heldig kan jeg overvære at alle rundt meg inviteres. At man altså selektivt plukker ut samtlige, utenom meg.
Mye mulig jeg rett og slett er for kul.
Men sånn oppførsel er like uforståelig på meg, som å overse en du kjenner 2 til 3 av gangene for så å være smør blid den ene.
Jeg kan nesten innrømme jeg hadde synes det vært bedre om man bare sa det rett ut.
«Trenger vi å ha meg deg?!»
Da skulle jeg gladelig kvitret i retur.
«Du, neitakk.
Jeg ønsker primært ikke sosialt samvær med folk som tråkker på andre, men kos dere med kvelden a.»
Jeg tar det heller ikke så tungt.
Jeg har noen mennesker rundt meg, som jeg kan ringe og som setter alt i perspektiv.
Det som gjør meg fryktelig trist.
Er dog, hvordan skal barna ha noe sjangs til å bli bedre. Når dette er normen.
Tenk på de barna som ikke bare møter barna men også foreldrene.
Jeg får helt gruff i magen av det.
@annebrith snakket om dette med mammaklubber på nett.
Og igjen må jeg bare si.
Hva koster det å inkludere alle, hva skaper du ved å ekskludere.
Så da våget jeg.
Ikke for meg, fordi jeg tåler en støyt.
Men Fordi jeg alltid har stått opp for det jeg synes er feil.
Og menneskers meninger om og handlinger mot andre, om de er nedlatende, dømmende, bedre enn, vet mere, kan mest, tror alt. Om de snakker om, tråkker ned, ekskluderer, diskriminerer, det, er noe av det verste jeg vet.
Verste fordi det kan ha så utrolig stor effekt om det treffer der det svir aller mest.
Verste fordi vi alle har så nok, fordi livet kan være så tøft, så hvorfor skal tillegge andre mere dritt da.
Og den makten, over andres møte med oss.
Den er det litt vi som holder i våre hender.
Som om du holder en annens skjebne litt der hos deg, kan du, velge hvordan den andre skal gå videre fra deg.
Og det kan farge den andre
Ikke alltid i lange tider,
Ikke alltid av en sort som har stor betydning.
Men jo drøyere vi er, jo større bølger lager vi.
