Jeg vet ikke helt når dagene mine tok slutt, og sykdommen bare overtok hele verden min.
Men plutselig, bare gjorde den det.
For den gjør det av og til. Når jeg har gjort noe fint, eller viktig, eller litt som teller mye for meg, så bare kommer dette syke å innhenter alt jeg forsømte, fordi jeg ikke lyttet nok. Også bare er jeg ikke lengre, selv om jeg er rett her.
For det er som om tiden min har rent helt ut, så det er ikke mer av meg igjen.
Og jeg hater det.
Jeg hater når dagene blir så slørete og små, eller fylles helt opp med å bare overleve. For de dagene gir meg ikke engang tid nok til å se, eller snakke, eller være litt med de som teller aller mest. Og jeg hater at livet skjer rett der ute, imens jeg er fanget her.
Lenge, kjempet jeg imot alt det. Jeg ville ikke innse at med gleder kommer også fall. Eller at rentene for «litt liv», er hele livet mitt en stund. Men når jeg ikke lytter nok, så blir også de grensene jeg har for «litt liv», visket mere ut. Balansen blir helt ubalansert, og tålegrensen min går ned.
Og det, det hater jeg enda mere.
Jeg lever allerede lite nok, og jeg kan ikke miste mere. Så da må jeg bare lytte.
Lytte litt, imens alt dette «syke» bare krangler seg igjennom hele meg, også må jeg bare håpe at jeg kommer like hel ut på den andre siden.
For når det letter litt, så kan jeg jo puste litt lettere igjen. Eller skrive, eller klare å tenke litt høyt, sånn som nå.
Og tenk, rett der på den andre siden, der venter faktisk sommer på meg også ..
Heidi
